Nåværende landskap av pediatriske bevegelsesforstyrrelser • MDS-kongressen 2025

Dr. Shekeeb Mohammad: Flott. Takk, Hugo. Som Hugo nevnte, er jeg barnenevrolog, og jeg utviklet interessen for bevegelsesforstyrrelser ved å gruppere barnebevegelsesforstyrrelser som en egen underspesialitet, noe som fortsatt ikke er tilfelle verden over. Men faktisk, [00:01:00] for alle oss som jobber innen dette området, er det mange lidelser som har en fremtredende bevegelsesforstyrrelse i barndommen. Og derfor tror jeg dette er et felt som er i vekst og som er sårt tiltrengt.

Når det gjelder pediatriske bevegelsesforstyrrelser, ikke bare i løpet av de siste 12 månedene, men generelt sett, er den vanligste bevegelsesforstyrrelsen hos barn cerebral parese og Tourettes syndrom. Så rundt om i verden er dette gode eksempler for de av dere som kanskje lurer på hva som utgjør pediatriske bevegelsesforstyrrelser.

Og så finnes det en større gruppe av det som kalles sjeldne genetiske lidelser. Men hvis man ser på dem alle samlet, er de ikke sjeldne. Fordi de utgjør en betydelig andel i alle klinikkene våre, selv om de enkelte lidelsene kan være sjeldne.

Så i løpet av de siste 12 månedene, eller i løpet av de siste ett til to årene, har vi fortsatt ridd på bølgen av genetisk diagnostikk og forstått mer om paradigmer og hvordan man kan forklare mange av disse lidelsene. For de av dere som ikke er kjent, finnes det et konsept for cerebral parese, som er en statisk bevegelsesforstyrrelse, klassisk antatt [00:02:00] å være sammen med hjerneskade conus eller HIE. Og det paradigmet har endret seg noe, at selv om du har en genetisk etiologi, men en statisk lidelse, brukes den paraplybetegnelsen fortsatt. Så det er viktig å huske at, med forbeholdet, at ja, hvis du ikke har bevis for hjerneskade, må du se etter andre årsaker. Det pågår arbeid på dette feltet. Og med en av våre kolleger, Esther Tantsis, har vi nylig hatt en konsensusartikkel i en kohort der de viktigste funnene var at hvis din kliniske historie og din avbildning ikke samsvarer med fenotypen, tenk bredt. Ikke anta at det er skaderelatert cerebral parese.

I tillegg synes jeg det er en interessant tid fordi vi kan diagnostisere flere pasienter. Så med genetikk finnes det alltid nye diagnoser. Innenfor hvert felt lærer vi om nye lidelser og forhåpentligvis også videre til nye behandlinger.

Når det gjelder behandlinger, vil spesielt genterapier og genbaserte terapier bli spennende. De er kanskje [00:03:00] ikke tilgjengelige rundt om i verden. Derfor må vi tenke på andre behandlinger, som symptomatisk behandling, inkludert medisiner, dyp hjernestimulering, gjenbrukte medisiner og også genbaserte terapier.

Innen genterapi har behandling for AADC-mangel, som er en nevrotransmitterlidelse som kan være ganske alvorlig, blitt godkjent de siste to årene. Tilgang til dette er fortsatt begrenset verden over. Og det finnes andre lidelser som genterapi er under utvikling for, som dopamintransportørmangel, og muligens for noen av NBIA-lidelsene, som er ganske ødeleggende. Vi vet alle at det er spennende fremskritt innen Huntingtons sykdom, og det kan også smitte over på juvenil Huntingtons sykdom.

Innen genetikk er et av de andre aspektene jeg selv lærer at hvert av disse genene som kan forårsake en sykdom, antar vi at de forårsaker en endring i et protein, og at det fører til sykdom. Men dette er ikke tilfelle for hvert gen. Noen av disse genene regulerer andre gener.

Nylig har jeg vært [00:04:00] en del av å bidra med pasienter til en kohort der vi så på genetiske lidelser, som kalles kromatiske nevropatier. Og disse kan ha blitt gjenkjent av noen av dere som transkripsjonsforstyrrelser eller RNA-prosesseringsforstyrrelser. De vanligste eksemplene ville for eksempel være KMT2B. Og dette er et konsept som er noe vi lærer nå, at disse genene er mottakelige for miljøet, og derfor kan fenotypen endre seg. Og dette åpner opp muligheten til å spørre, hvordan kan du forhindre en nedgang hos en pasient der du har gjenkjent denne lidelsen? Og det trenger ikke nødvendigvis å være en genbasert terapi. Det kan være en miljømodifikasjon eller noe annet.

Fremskrittene med pediatrisk DBS er også interessante. DBS er dyrt og ikke tilgjengelig verden over. Men med bruk av pacemakere er det likevel ikke overraskende eller vanskelig å se for seg at det kan bli mer tilgjengelig. Og med tanke på arbeidet de siste to eller tre årene, er et par fremskritt jeg vil fremheve [00:05:00] at hvis du har en tilstand, genetisk eller ervervet, med svært alvorlige livstruende eksaserbasjoner – det vi pleide å kalle status dystonicus, nå referert til som alvorlige akutte motoriske eksaserbasjoner, kan DBS være livreddende. For noen spesielle monogene lidelser som GNA01 er dette åpenbart godt bevist på tvers av kohorter. Og det har kanskje ikke nødvendigvis en signifikant effekt på baseline bevegelsesforstyrrelse, men det kan få pasienter ut av intensivavdelingen og unngå gjentatte innleggelser. Så det er et viktig budskap.

Og mens vi gjør det, kan selvsagt alternativer som lesjonskirurgi gjøre lignende. Så for de stedene der DBS ikke er tilgjengelig, bør vi ikke glemme de eldre teknologiene.

Et annet aspekt er konseptet med å prøve å forene innsatsen rundt om i verden. Så med genetiske lidelser er det mange pasientgrupper som lager registre, og det er en god innsats. Med DBS har vi slått oss sammen med diverse sykehus, ledet av Boston Children's Hospital, for å lage noe som kalles DBS Matchmaker, hvor vi med minimal [00:06:00] informasjon, ingen identifiserende informasjon, kan sette sammen dataene våre for å se hvilken type lidelse som har respondert eller kanskje ikke respondert så bra på dyp hjernestimulering. Og dette er veien å gå for fremtiden, det er å kombinere innsatsen og deretter lære av hverandre. Og deretter gå videre til mer formell forskning hvis det er nok datagrunnlag for én type lidelse.

Dr. Hugo Morales: Og kan jeg også bare spørre deg om hvilke verktøy eller kilder voksne nevrologer kan bruke for å lære om pediatriske bevegelsesforstyrrelser? Hva vil du anbefale for dem? 

Dr. Shekeeb Mohammad: Ja, det er et stadig voksende felt. Jeg tror ressursene for å bli introdusert til konseptet med pediatriske bevegelsesforstyrrelser er fordi barn ikke er små voksne, så man må gjenkjenne fenomenologien og fenotypen. Det er alltid viktig. Derfor finnes det nettbaserte læringsressurser, MDS, som er vert for diverse ressurser. Jeg tror jeg vil anbefale at lytterne går videre og ser på disse videoene.

I tillegg, å forstå noen av konseptene, slik at du vet, [00:07:00] overlappingen mellom pediatriske bevegelsesforstyrrelser og epilepsi. Så epilepsi-dyskinesi-spekteret. Også nevroutviklingsforstyrrelser. Og bevegelsesforstyrrelser. Så i et mer paraplybegrep, som cerebral parese, kan autismespekterforstyrrelser ha ulike bevegelsesforstyrrelser, spesielt stereotypier. Men dette går også videre til sjeldne og monogene lidelser.

Så jeg tror det å ha tilgang til disse nettressursene. Måten jeg også har lært om bevegelsesforstyrrelser på, er ved å slå meg sammen med voksenspesialister og lære av hverandre. Jeg vil anbefale at kolleger som har tilgang til en barneklinikk, går dit og sitter og deler læringen sin på den måten. Jeg tror det er den beste måten å lære på, fordi det er så mye å lære som jeg fortsatt lærer i min egen opplæringsprosess på dette området.

Dr. Hugo Morales: Shekeeb, tusen takk for at du ble med oss ​​i denne episoden. Følg med for neste episode. Vi vil fortsette å utforske de siste fremskrittene innen bevegelsesforstyrrelser under kongressen. Og takk igjen, Shekeeb.

Dr. Shekeeb Mohammad: Tusen takk for at jeg fikk være med. Takk, Hugo. [00:08:00]